Nu kör vi!

Da kan vi telle ti små dager til åpningen av det nye konserthuset, og den herlige følelsen av at noe stort er i vente fyller oss med iver, glede og ikke rent lite spenning; Nå skjer det! Dagen vi har ventet på, noen av oss i hele tolv år, er like om hjørnet.

15. september er ikke lenger en dato langt der fremme i horisonten, den rykker stadig nærmere, og vi ønsker den hjertelig velkommen! Det jobbes på spreng med å få alt på plass før dørene til Stavangers nye storstue åpnes for publikum, og for orkesterets del kan man vel trygt si at det er langt fra noe ”stille før stormen”. Siden musikerne kom tilbake etter ferien har vi rukket å spille in filmmusikk til den premiéreklare norske thrilleren ”Flukt”, vi har hatt kammerkonsert i St. Petri Kirke, vi har kjent på julestemningen og spilt inn nissesymfoniene til ”Barnas Store Julerevy”, testet trøkket i Zetlitz-salen, deltatt på Fartein Valen-festivalen Haugesund, og fått Helge Lund til å danse. For å nevne noe. 

Se trailer for "Flukt" her!

Denne uken er det naturlig nok programmet til den 10 dager lange åpningsfesten det øves på, og med Fabio Biondi på plass på podiet var det en glede å ta fatt på orkesterprøvene til den spektakulære oppsetningen av  ”Tryllefløyten” som spilles i den nye orkestersalen ved navn Fartein Valen den 20. september. 

Orkesterprøve til "Tryllefløyten"

Søndag 16. september spiller SSO sammen med den glitrende pianisten Hélène Grimaud, og vil du ha med deg denne konserten er det bare å hive seg på telefonen eller besøke vår nye, flotte hjemmeside. 

Hélène Grimaud

Nevnte vi ydmykt at  siden fikk en pris for sitt elegante design…? Gå inn på sso.no og bedøm selv! Der kan du også lese om alle de flotte konsertene du kan fylle kalenderen med utover høsten, det nevnes i fleng: BBC Blue Planet, Familiekonsert, musikalkveld, filmkonsert og selvfølgelig også juleoriatoriet når tiden er inne for dét. Men nå er det 15. september som gjelder, så her skal det øves!

For å se hele programmet til åpningsuken, besøk konserthusets hjemmesider på www.stavanger-konserthus.no.

Velkommen skal du være!

SSO løfter frem fem nye orkestertalenter

Pernille Svendsen (16) , Mathilde Natlandsmyr (15), Sebastian Dankel (17), 

Julie Nilsen Frøystein (17) og Hjörtur Páll Eggertsson (14) er våre fem nye orkestertalenter 

som vil følge SSO gjennom sesongen 2012-2013!

Mathilde, Pernille, Julie og Sebastian sammen med Janove Ottesen
før Statoil-konserten 16. juni (Hjörtur var ikke tilstede da bildet ble tatt)

Talentjakten er et tilbud til alle unge orkestertalenter i Rogaland. Prosjektet startet i 2010 i samarbeid med Statoil og deres "Morgendagens Helter". Målet er å løfte frem og inspirere utvalgte ungdommer som har vist spesielle talenter for å spille et orkesterinstrument. Prosjektet går over ett år og de unge musikerne skal delta på flere orkesterkonserter i løpet av sesongen 2012-2013. De får på den måten en realistisk opplevelse arbeidet av yrket som orkestermusiker. I tillegg vil de få muligheter til å spille noe kammermusikk med orkesterets musikere.

Talentene kommer denne gang fra Sandnes, Stavanger og Haugesund. I tillegg kommer en ung cellist fra Island som i sommer flytter til Stavanger for å bo og gå på skole her.

De fem, som etter prøvespill er blitt plukket ut, er:

* Pernille Svendsen, fiolin,  16 år, Sandnes.

* Mathilde Natlandsmyr, bratsj, 15 år, Stavanger.

* Sebastian Dankel, cello, 17 år, Haugesund

* Hjörtur Páll Eggertsson, cello, 14 år og kommer til Stavanger fra Island.

* Julie Nilsen Frøystein, tuba, 17 år, Sandnes.
(SE NRKs intervju med Julie før konserten!)

- Talentjakten gir oss en ny arena for kommunikasjon med unge musikere i større deler av fylket. Samtidig er prosjektet et godt eksempel på at vi kan skape noe nytt gjennom samarbeid her i Bjergsted, med god hjelp fra stabile støttespillere som Statoil, sier prosjektleder Erik Landmark i SSO.

Sebastian og Mathilde sammen med SSO på scenen

Statoil og Stavanger Symfoniorkester har samarbeidet helt siden 1990. Statoil har støttet klassiske musikere fra hele landet like lenge, under programmet Morgendagens Helter. Internasjonale storheter som Leif Ove Andsnes, Truls Mørk og Ole Edvard Antonsen har alle samarbeidet med Statoil. Andsnes er i dag ambassadør for Morgendagens Helter.

- Statoil legger mer ressurser i talentutvikling enn noen gang før. Det gjelder på mange felt, der kulturen er en sentral del av dette. I Stavanger Symfoniorkester har vi en god ambassadør for vår satsing på talentutvikling innen kultur, som gir ungdom en unik anledning til å smake på det profesjonelle orkestermusikeryrket. Det inspirerer, sier Marius Rosenberg amundsen, sponsoransvarlig i Statoil.

Talentjakten bygger på det arbeidet som allerede er godt etablert i Rogaland, blant annet gjennom ”Unge Musikere” ved Universitetet i Stavanger, ”Lørdagsskolen” ved Stavanger kulturskole, arbeidet med ungdomsorkestrene og ikke minst korpsbevegelsen i Rogaland. Prosjektet kommer på toppen av det talentarbeidet som allerede drives i fylket og gir de beste en unik anledning til å prøve seg i rollen som profesjonell musiker.

På vår Facebook-side kan dere se bildeserie fra orkestertalentenes debut med SSO under Statoils friluftskonsert "Til Byen" lørdag 16. juni!

På denne linken finner dere Stavanger Aftenblads rapport fra Bjergstedkonserten

O du herrrlige flyttesjau!

Musikerne har allerede flyttet inn i det nye konserthuset, og de stråler av begeistring!

Nå er også administrasjonen på god vei inn i sine nye kontorer! Det er naturlig nok mye som skal pakkes og flyttes fra både Kuppelhallen og Sandvigå 27 før vi er helt på plass i dette guddommelige huset...
Fredag 2. juni begynte administrasjonen å flytte inn i kontorfløyen, mens musikerne var i full gang med forberedelsene til neste testkonsert i orkestersalen.

Her følger en liten bilderapport fra den spennende prosessen...

Inventar og ansatte flytter nå ut fra Sandvigå og inn i nye vakre omgivelser

Både musikere og administrasjon sitrer av spenning og begeistring for
den nye arbeidsplassen: - Vi er heldige, fastslår Bjørn Pettersen! 

Fredag 2. juni startet administrasjonen innflyttingen til sine nye lokaler,
mens musikerne strålte om kapp med sola på vei til prøvene i sin nye orkestersal!

Både niste og kaffe smaker definitivt bedre i den nye musikerfoajéen...

Og slik er utsikten fra noen av kontorvinduene våre :)

Dansk nedslag i fantastisk sommervær!

Forrige uke var fyllt med høydepunkter for oss i SSO, først testing i ny, flott orkestersal, deretter turné til København og Bergen med fiolinist Peter Herresthal og stjernedirigent Andrew Manze. Og med fantastisk sommervær i tillegg – noe vi ikke er så altfor bortskjemte med her i byen. Herlig!

Morgenblide bratsjister på vei til København

Fredag morgen satte vi oss på flyet til København, hvor et større strykeensemble fra orkesteret skulle spille konsert på Athelas New Music Festival. Det oppstod litt kluss med fortolling av kontrabassene vi hadde med oss, men vår bereiste produksjonsleder Bjørn Pettersen ordnet opp, og bassene slapp trygt inn vårt blide naboland. Etter innsjekk på hotellet fikk vi tid til å gå ut og spise litt, før dro vi ut til konsertstedet ”Republique”, og hadde prøver der før konserten som begynte kl 19.00. Republique er egentlig en gammel ridehall, og med det deilige sommerværet vi hadde med oss ble det vel kanskje i overkant varmt og godt der inne. Akustikken stod kanskje også litt i kontrast til dét vi kom fra denne uken;)

'Republique' i København.

Helgens program bestod i verk av Per Nørgård, Carl Nielsen, Buxtehude og John Dowland, og solist var Peter Herresthal på fiolin. SSO spilte på Herresthals utgivelse av Nørgårds ”Violin Concertos 1&2”, og det var en glede å skulle fremføre Nørgårds verk med Nørgård selv tilstede i salen. Nørgård fyller 80 år i år, og konserten med Herresthal og SSO var en del av festivalens hedring av Per Nørgård og hans betydning for dansk samtidsmusikk og en hel generasjon av danske komponister. Etter konserten ble Nørgård tatt opp på scenen, og jeg synes det er betegnende for Nørgårds lune vesen at han kom tuslende opp på scenen barbeint i sandaler! Professor Bjøranger hadde også funnet veien til konserten vår, og i hans kritikk av konserten kunne vi høste mange lovord. Hele konserten ble direktesendt på Danmarks radio, og det er jo selvsagt litt ekstra stas! Etter konserten gikk vi alle sammen ut og spiste, og hadde en nydelig kveld i sommerlige København.

Fra prøvene i den vakre Håkonshallen i Bergen

Allerede neste dag dro videre til Bergen, hvor Festspillene ventet. Lørdag hadde vi helt fri, og folk kunne få med seg det de ønsket av konserter og finvær – og noen benyttet anledningen til et forfriskende bad i sjøen. Konserten vår ”Dansk nedslag” var i Håkonshallen søndag kl 15.00, og i forkant av konserten hadde man i stedet for en tradisjonell verkomtale, en samtale med Nørgård på scenen. Her fortalte han om alt i fra hvordan hadde blitt inspirert av Beatles til sin fascinasjon for Sibelius og Sjostakovitsj. Han forklarte hvordan ulike perioder har inspirerte ham i sitt eget arbeid, og man opplever nesten at han fremstår som flere forskjellige komponister i én og samme person, veldig fascinerende! Etter konserten fikk jeg gleden av å snakke med Per Nørgård personlig, og det var selvsagt utrolig hyggelig å høre at han var strålende fornøyd med konsertene våre.

Bass på båt. Ikke bare enkelt.

Konserten i Håkonshallen gikk da også veldig bra, og det var gøy å høre det repertoaret i en sal som hadde akustikk, i motsetning til konserten i Danmark. Carl Nielsen-suiten ble fremført med masse energi og overskudd, til publikums store begeistring. Det var litt morsomt – for blant publikum satt det også to amerikanere som Liv (Opdal) hadde invitert til konserten da hun tilfeldigvis kom i prat med dem på flyet dagen før, så vi kan vel trygt konkludere med at vi har musikere med solid publikumstekke!

Alt i alt var det en svært vellykket turné, og med et strålende sommervær som fulgte oss på hele turen. Takk for turen, alle sammen!

Hilsen Trude Marit
Direktør i SSO

KUPPELMINNER

Fra 60-tallet: Et hav av kjøleskap og komfyrer på utstilling, i en enorm sirkelrund sal under en stor kuppel. Det er mitt første minne som guttunge fra den nye Kuppelhallen i Bjergsted.

 Noen få år senere kjøpte jeg min første billett til en konsert i Kuppelhallen. Hundrevis av ungdom på klappstoler på flatt gulv og med den engelske popgruppen The Hollies, (de levde litt i skyggen av The Beatles), på en lav scene i en del av det sirkelformede lokalet. En sterk opplevelse og mitt første møte med fenomenet tinnitus. Som heldigvis forsvant i løpet av natten.

Senere hadde jeg sommerjobb i parkvesenet med base i Kuppelhallen i 1966 og 1967. I kjelleren, mot sjøsiden, var det gressklippere, river og masse annet parkutstyr - samt utdeling av dagens jobber. Det var her jeg fikk et avsagt kosteskaft med spiker i enden for å plukke papir i parken og på lekeplassene i nærheten. På sykkel, med taske på bagasjebrettet til rasket. Kremjobb!

Fra 1988 til 2012 har Kuppelhallen vært et hus for min faste jobb. Riktignok har jeg fra kontoret mitt måttet se kuppelen fra utsiden fordi pulten min alltid har stått i et nabobygg. Men Kuppelhallen ble likevel en del av hverdagen. 

I dag er det slutt. Siste konsert med SSO i Kuppelhallen er i kveld!

Neppe noen tårer, men jeg får med meg minner om massevis av konserter, om flotte møter med publikum og spennende internasjonale artister, om perioder med eksoslukt på slutten av konsertene, om kongebesøk der hele salen reiste seg da vaktmesteren kom inn, om wienervals, tango og salsa i foajeen, om påbygginger i flere omganger bak scenen, om en akustikk som ble forbedret gjennom tiltak i salen, men som likevel ble utilstrekkelig for et orkester som vokste og ble stadig bedre. 

Med store forventninger til det nye konserthuset sier jeg farvel til det som i mange år er blitt kalt Stavanger Konserthus, men som allerede er i ferd med å ta tilbake sitt gamle navn, ”Kuppelhallen”.

Hilsen Erik Landmark

Kuppelhall-veteran

Rachmaninoff - brilliant and humble

Tomorrow I’ll be giving the pre-concert talk for this final concert of the Main Series for this season. It’s an auspicious occasion being almost the final concert in the Kuppelhallen, in fact; in less than a month we move to our new home down the hill to begin acoustical testing. Until then – just two spectacular concerts remaining, and a week of schools concerts (hopefully also considered spectacular by their audiences!!).

Serge Rachmaninoff

I’m finishing up on some final reading for tomorrow, and realising just what a genius Rachmaninoff was. It is well known that he was a man of exceptional talent – equally recognised as a composer, pianist and conductor throughout his lifetime – but there are also some well-known facts that (for me anyway!) have concealed the detail of the life of this fascinating composer. Reading some of his correspondence and memoirs from friends and family has addressed this somewhat, and a picture of a shy but self assured, brilliant but humble, man has come through.

Chased three careers

For an example of his extraordinary talent as a composer: he finished his final composition exercise for the Moscow Conservatory less than three weeks after it was set – an entire one act, full orchestrated opera, Aleko (that went on be performed at the Bolshoi Theatre in Moscow).  This story helps for me to balance the popular image of Rachmaninoff as a composer plagued his whole life by insecurities…

Nonetheless, after a long career at the top of three disciplines, he was once heard to remark, “I have chased three hares – can I be certain that I have captured one?” For an opinion on that, you’ll just have to come and hear his ravishing Second Symphony with the SSO tomorrow (one of my personal favourite symphonies, too…)

(and to hear the man himself in action, have a listen to his Prelude in C#minor, recorded in the 1920s: http://en.wikipedia.org/wiki/Sergei_Rachmaninoff#As_composer)

Percussion superstar 

This, of course, is only half the programme, and tomorrow we’ll be treated to the magnificent playing of one of the world’s percussion superstars, Colin Currie. The work he’ll be playing is a concerto written for him by the American composer Jennifer Higdon (more information here for those who are interested http://jenniferhigdon.com/biography.html ) and he’s generously agreed to come and answer a few questions in the verkorientering, too – so be there early if you want to see him before he heads away to prepare for the concert!

All the best, 

Stacey Dixon

SSO oboist

Tanker om den lille store Danske, Carl Nielsen og hans 5. symfoni.

Med skrekkblandet fryd går vi musikere løs på Carl Nielsens 5 symfoni (fra 1922) . Dette store, teknisk og musikalsk krevende verket som oser av liv og død, som tiltrekker og avstøter, opplyser og forvirrer. Det er sjelden musikerne henter notene sine så tidlig som når de ser Nielsen 5 i programmet, for det er 

virkelig en detaljrik mastodont i all sin enkelhet.

Tonje Bekken, cellist i SSO

Denne lille mannen fra Fyn, Danmarks store komponist – har, på linje med Finlands Sibelius, Svenskenes Stanhammar og vår egen Grieg, satt landet sitt på det store, musikalske verdenskartet. En vidunderlig musikk, en underlig musikk. Enkel – men på samme tid uhyre kompleks. Og annerledes, men absolutt  skandinavisk.

Hvordan kunne en mann, som har møtt Brahms, hørt nykomponerte verker av Tsjaikovskij og Wagner og spilt under dirigentpinnen til Svendsen skrive så annerledes? Hva har drevet ham? Hvordan tenkte han?

Jeg har prøvd å finne svar, men sitter fortsatt igjen med en haug med ubesvarte spørsmål. Bokhaugen på stuebordet mitt til tross.

Kanskje er det nettopp dette som er det som fascinerer meg med musikk – at det er et språk uten ord, et språk som kan oppfattes, misoppfattes, tolkes og menes noe om uten at man kan få noe ordentlig svar. Ord strekker ikke til. Det går ikke, for det er musikk.

Hilsen Tonje

                                                                                                                    

To celli og noe på hjertet

I kveld går cellist Liv Opdal for første gang på scenen i Kilden i Kristiansand, hvor hun skal være solist på Lasse Thoresens konsert for to celli og orkester, ’Illuminations’. Forrige  gang Liv spilte denne konserten var det i følge Liv selv ’veldig stas og veldig skummelt’. I kveld satser hun på at det blir mest stas.

- Sist jeg var solist på ’Illuminations’ var sammen med KORK i Radio France i 2005, og jeg husker at det var en veldig rar følelse å spasere langs Seinen, se bort mot Eiffeltårnet og si til seg selv: I kveld skal jeg være solist i Paris! En fantastisk opplevelse, men uten tvil ganske surrealistisk og ikke så rent lite skummelt. For å bevare roen forsøker jeg bare å gå inn i musikken, og i tillegg støtte meg på rutinen. Jeg hadde heldigvis spilt den samme konserten mange ganger før, så jeg kunne tenke tilbake på de gode opplevelsene jeg hadde hatt tidligere, og glede meg over den fine musikken.

Liv for noen konserter siden

Fremdeles adrenalinrush

Og apropos gode opplevelser; i 1998 ble Liv, sammen med Oslofilharmonien og Aage Kvalbein, tildelt Spellemannsprisen i klassen for samtidsmusikk for innspillingen av nettopp ‘Illuminations’. Hjemme hos Liv står en bitteliten harpe og forteller om mangfoldige timer med øving, men også rungende applauser og skarpt scenelys. – Jeg får fremdeles adrenalinrush av å opptre selv, sier Liv.  – I hvert fall når det går bra, ler hun.

God kjemi

Også i kveld spiller Liv sammen med Åge Kvalbein, som hun har gjort så mange ganger før. Både i konsertsammenheng, men også fordi Åge er Livs tidligere lærer. – Det kan være fint å kjenne den man skal spille sammen med på slike konserter, sier Liv. God kjemi er alltid viktig når man skal spille så finstemt sammen som vi skal i kveld, forklarer hun.

Lærer og utøver

Forruten å være solocellist i Stavanger Symfoniorlester er Liv førsteamanuensis i cello ved Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger. Da hun ankom Kristiansand i går kom hun direkte fra Oslo, hvor hun forruten å øve sammen med kveldens co-solist Åge Kvalbein, hadde hatt et seminar på Musikkhøgskolen. - Jeg liker veldig godt å undervise, og har holdt en del mesterklasser rundt om kring både i Finland, Danmark og Norge, blant annet på NMHs sommerkurs. Det er veldig inspirerende å få lov til å undervise på et så høyt nivå, denne uken har jeg blant annet hatt seminar med noen av Truls Mørck sine elever. 

Livs egne cellostudenter i Stavanger utgjør for øvrig en av de største celloklassene i hele Norge.

Noe på hjertet

Men i kveld er det altså Liv selv som skal prestere. Og det gjør hun med glede.

– Jeg har en sterk musikkglede, og håper det kommer til syne når jeg spiller, og at publikum opplever at jeg har mye uttrykk i spillet mitt. Jeg tror nok at jeg har en del energi, og håper at folk som ser og hører meg opplever at jeg er en musiker med noe på hjertet. 

Liv Opdal

Cellist i Stavanger Symfoniorkester

og solist i Kilden i kveld

Den forbudte akkorden

De siste syv årene har Morten Mølster jevnlig tatt et ekstra dypdykk i klassisk musikkhistorie. Resultatet  deler han med interesserte konsertgjengere, som i forkant av hver konsert i hovedserien samles til verkorientering i foajé C. Denne torsdagen er turen kommet til Sjostakovitsj tolvte symfoni og Schoenbergs ’Verklärte Nacht’ – verket med den forbudte akkorden.

- Jeg får velge litt selv ut i fra hva jeg er interessert i, og da synes jeg ofte det er veldig kjekt å velge noe jeg ikke nødvendigvis kjenner så godt fra før, sier Morten. - På den måten får jeg anledning til å bli kjent med et nytt verk, lese meg opp og ikke minst høre grundig igjennom det.  

Hørte hull i vinylen

Denne gangen står det også velkjent musikk på repertoaret.  - Akkurat Schoenberg er jeg faktisk veldig godt kjent med, og da spesielt ’Verklärte Nacht’, som orkesteret fremfører denne uken. Da jeg gikk på gymnaset hadde jeg en versjon av ’Verklärte Nacht’ på vinyl som jeg omtrent hørte hull i, husker han. - ’Verklärte Nacht’ er fascinerende på så mange måter, og har i seg så mye – det er jo et verk som løser litt opp i hele den store konflikten mellom Brahms og Wagner på den ene siden, og så merker man veldig godt at den peker fram mot det som Schoenberg gjorde etterpå, det atonale. Også er det jo fascinerende fordi det er fra en tid hvor folk brydde seg om ting som man i dag ikke bryr seg om i det hele tatt – som denne berømmelige forbudte akkorden i ’Verklärte Nacht’ som gjorde at den ble forbudt å spille i Wien. Én akkord! Ganske utrolig. Diktet som ’Verklärte Nacht’ bygger på, var jo også forbudt. Det er fra Richard Demels samling ’Weib und Welt’, og her ble hele diktsamlingen forbudt fordi diktene ble sett på som obskøne og blasfemiske.

En dag som Schoenberg

Selv kunne Morten Mølster gjerne tenke seg å spasere rundt i Wiens gater ved forrige århundreskifte. - Jeg er veldig fascinert av denne tiden, det var en tid hvor kunstartene  stod så tett på hverandre; malerkunsten, psykoanalysen og den klassiske musikken. Og med sterke motpoler og gjerne et borgerskap som forsøkte å påvirke kunsten. Fikk jeg velge fritt er dette absolutt den tiden jeg aller helst ville levd i. Skjønt man ville vel kanskje ikke hatt livene til komponister og kunstere som levde på den tiden – de fleste hadde jo ofte tragiske dimensjoner ved seg. Men en dag som Schoenberg, det skulle jeg gjerne hatt. For ’Verklärte Nacht’, det er jo rett og slett drylande fint!

Morten Mølster 

Bli med Morten Mølster inn i musikken torsdag 9.2 kl 18.30!

Legenden om Parsifal

Parsifal er Wagners siste opera og på mange måter en oppsummering av et langt livsverk. Handlingen er bygget på Wolfram von Eschenbachs episke verk Parzival fra det 13. århundret. Idéen til å skrive operaen kom allerede en langfredag i 1857, men det tok 25 år å fullføre den. 

Dette er fortellingen som får Ringenes Herre og Harry Potter til å blekne; den inneholder selvkastrering, trolldom, forførelser, sex og dydighet, og fremstår som en salig blanding av hedenskap og kristendom. Kanskje ikke så rart at nazistene trykket den til sitt bryst. 

Operaens uendelige melodiske forløp er vel verdt å lytte til.

2. akt som fremføres på  torsdagens konsert er et fint ekstrakt av operaens innhold, og vi kan love dere dyktige sangere i de tre hovedrollene. 

Les mer om handlingen i Parsifal her!

Hilsen Liv Opdal

Cellist i SSO

NB! Liv vil ha verkorientering i forkant av konserten på torsdag. Møt opp til 'Inn i musikken' i foajé C kl 18.30! Her vil det også bli minikonsert med en cellokvartett bestående av Liv selv, Ilmari Hopkins, Tonje Bekken og Jaakko Pulakka. Vel møtt!

Sanger fra kjøkkenet

Når melankoliker, A-menneske og fiolinist Bjarte Mo skal øve, tar han fiolinen med seg inn på kjøkkenet. Og det gjerne klokken seks om morgenen. 

- Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke forstyrre hele huset med øvingen min, og har funnet ut at kjøkkenet er det mest lydtette rommet. Der kan jeg lukke døren og la det stå til. Og øves må det, sier Bjarte som har spilt fiolin siden han var seks år.

Musiker med hele seg

En gang trodde han at det skulle være mulig å skille musikeren i ham fra personen Bjarte. Han har for lengst innsett at slik er det ikke. - Jeg erfarer  vel at jeg identifiserer meg mer og mer med yrket mitt. Jeg er musiker med hele meg, på godt og vondt. Det kan jo ligge en slags selvopptatthet i å være musiker, man skal prestere og man skal gjøre det bra. Jeg vet at når det nærmer seg store ting kan jeg bli litt anspent, og fokusert på mine egne ting. Da går jeg inn på kjøkkenet.

Flamenco og Rakhmaninov

Denne uken øver Bjarte både til konsert med SSO og plateslipp med kvartetten ’Asgeir & Mo’, som spiller flamenco og latininspirert musikk. På programmet til SSO står bla. Rakhmaninovs symfoniske danser, og det føles obligatorisk å spørre hva han selv liker best å spille av de to. Men Bjarte vil ikke sammenligne. - Jeg liker veldig godt begge deler, og faktisk står de ikke i så sterk kontrast - både flamenco og Rakhmaninovs symfoniske danser bygger på folkemusikk, tradisjonell dansemusikk. Jeg er veldig glad i akkurat dette verket av Rakhmaninov, det har et flott uttrykk, og er stort og mektig. Også har vi en fantastisk dirigent denne uken, Alan Buribayev fra Kazhakstan. Buribayev har den rette energien for å kunne dirigere dette stykket, og det er veldig viktig for å få frem det riktige uttrykket i orkesteret. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, helt konkret, men han har en type tilstedeværelse som skaper energi. 

Prokofjev inspirerte Sting

Fra kjøkkenet denne uken lyder også toner fra Ravels klaverkonsert i G-dur, og torsdag fremføres den med SSO og solist Simon Trpčeski fra Makedonia. 

– Når man spiller med solist varierer det veldig hvilken rolle orkesteret har; noen ganger en passiv rolle, andre ganger mer aktiv. Jeg vil si at i dette stykket har orkesteret en relativt aktiv rolle, i hvert fall rytmisk. Og som fiolinist er man jo ofte med på mange av partiene. Vi spiller også Løytnant Kijé Suite av Prokofjev, den som Sting brukte som inspirasjon for sin sang ‘Russians’. En fantastisk fin låt, og et fantastisk flott verk. - Når det spilles godt, selvsagt.

Sibelius som grunnstemning

Personlig er jeg i større grad en melankoliker, jeg er mer Sibelius inn i de finske skogene. Setter jeg med ved et piano blir det alltid moll. 

- Flamenco, som jeg spiller i kveld, representerer i større grad øyeblikksfølelser i meg, selv om flamenco faktisk også har en stor del melankoli i seg. Melankoli, men også en varm lidenskap. Det passer meg godt, jeg finner mye meg selv i det også. Men grunnstemningen i meg er Sibelius: det langstrakte landskapet som på en måte flyter litt; det er litt mørkt, og i mørket ligger det og ulmer et eller annet. Det liker jeg, sier Bjarte, og pakker ned fiolinen og finner frem bilnøklene. Kjøkkenet kaller.

Ikke helt etter planen

Dagen begynner med at jeg henter ny bil hos bilforhandleren, en rød Skoda Fabia. På jobb sjekker jeg med podieinspisient Glenn angående pakkeliste for turen til Tysvær, hvor vi skal ha konsert på Tysværtunet. Det er så mye utstyr at vi må kjøre 2 lastebiler. Jeg kjører den ene, laster den opp, kommer til Mortavika og reiser over med ferge kl 13.00. Emma skoleelev, som har arbeidsuke hos oss, er med. Det er mye vind og grov sjø, og fergen tar en ekstra runde innover fjorden for å slippe å få bølgene på tvers. Siste stykket slår bølgene rett i mot oss og sjøsprøyten skyller vinduene i salongen.

Idet jeg er i ferd med å ankomme Tysvær får jeg melding om at Mortavika stenger, og at fergene i stedet vil gå fra Mekjarvik kl 16.00 og 18.00. Jeg tar kontakt med lokal konsertarrangør og forklarer at orkesteret ikke kan komme før vel kl 20.00, med konsertstart da kl 20.30. En og en halv time forsinket. Vi kan korte ned på programmet og uten pause vil da konserten være slutt litt over kl 21.30. Etter noen telefonsamtaler med skolene som er invitert til konserten bestemmer de seg for å gå for dette, og vi setter i gang med å rigge opp orkesteret. Etter at alt er på plass med 2 harper, 5 pauker og 2 kirkeklokker, får vi ny melding om at orkesteret vil bli ytterligere 1,5 timer forsinket...  Da er det ingen annen utvei enn å avlyse konserten. Med unntak av en avlyst konsert i London under vår turne der for noen år siden, er dette eneste gang jeg har vært med på å avlyse en konsert siden jeg begynte å jobbe i SSO i 1979.

Celllist Anders Moberg er på vei med kystbussen, og vel framme holder han en flott omtale av konserten som skulle vært, og elevene fra Førre Skole får slippe til med mange spørsmål om hvordan det er å jobbe som musiker. Når de har kost seg med pausematen til SSO får de en kinoforestilling som plaster på såret.

Etter at vi har pakket ned orkesteret igjen kjører vi mot Arsvågen. Der stopper køen over en kilometer fra fergekaia. Vi kommer med etter tre timers venting, og da går fergen til Mortavika. Etter å ha lossa utstyret i konserthuset leverer jeg bilen på Flyttebyrået og kommer hjem i min nye røde bil kl. halv to på natta. Da smaker det godt med en øl.

Hilsen Bjørn Pettersen
Produksjonsleder

Jakten på den perfekte trombone - et reisebrev

Gaute, Blair og undertegnede har nå tilbragt et døgn i Bremen hos en av verdens beste trombonemakere.  Turen startet forsåvidt søndag kveld hjemme hos Gaute med litt god mat, akklimatisering og lytting på gamle tromboneplater (på LP!) fra 60 og 70-tallet før vi tok en sen kveld på Lura og gjorde oss klar til tidlig avreise neste dag.

Klokka var ikke mer enn 04.30 da vekkerklokka begynte å mane oss avgårde. Flyet gikk via København og allerede kl 10 ble vi møtt av Heinrich Thein på flyplassen i Bremen.  Blair kom via London en liten halvtime etter oss, og så skulle vi ut til Theinfamiliens hovedkvarter og få prøve instrumenter.

Trombonetesting hos Thein

Fra klokka 11 til 18 prøvde vi ulike modeller og sammensetninger kun avbrutt av en liten lunsjpause.  Heinrich var med oss hele tida og kom med små forslag underveis. "Kanskje du skal prøve denne bøylen, eller denne leadpipen?" Vi skifta klokkestykker og slider til vi hadde mista helt oversikt, men klangen og lyden ble stadig bedre og 
mer sånn som vi ønsket. 


De individuelle tilpasningene og mulighetene virket nærmest uendelige, men Heinrich styrte oss gradvis i riktig retning. De siste timene begynte vi å spille sammen for å forsøke å få en best mulig gruppeklang.  Heinrich fortsatte å gjøre små justeringer. Gaute fikk prøve en sølvpipe som plutselig fikk han til å smelte inn i vår klang, Blair og jeg skifta stemmebøyler og vips så føltes alt helt riktig ut.

To lykkelige trombonister

Vi begynte etterhvert å bli ganske slitne etter all spillinga, så vi tok en liten pause og fikk omvisning i produksjonslokalene. Der fikk vi hilse på instrumentmakerne som alle satt og jobba i ulike stadier over sine instrumenter. Åtte års utdannelse kreves det for å bli mester i dette faget, og de har 3 mestere pluss 12 andre ansatt for å levere håndlagde instrumenter av denne kvaliteten.

Verdens minste spillbare piccolotrombone

Nå er det tirsdag formiddag og vi er på vei for å gjøre de siste justeringene på de instrumentkombinasjonene vi fant igår. Så er det bare å glede seg til april neste år når våre instrumenter endelig blir ferdige:-)






Mvh
Ebbe Sivertsen

Nå er det bare 310 dager til konserthuset åpner!

Cellist Anders Moberg er dirigent for Stavanger Amatør Symfoniorkester

Inspirerende 
"Egenutviklings-uke"!  

Vår cellist Anders Moberg er også dirigent for Stavanger Amatør Symfoniorkester, og tidligere i oktober var han sammen med SASO på en inspirerende reise i Ungarn. Nå har Moberg startet nedtellingen til det nye konserthuset i Stavanger åpnes! Her følger hans "reisebrev"...

"I uke 41 har vi musiker i SSO haft ”egenutviklingsuke” – en konsertfri vecka, som innebär att man kan resa på studietur, ge konserter någon annan plats eller rätt och slätt ”vila upp sig”.

I år hade undertecknad glädjen av att dra på en tur till Ungarn, i sällskap med medlemmarna i den orkester som jag nu har dirigerat i mer än 20 år – Stavanger Amatör Symfoniorkester (SASO). Detta skedde på invitation av en stråkorkester i den ungerska byen  Pecs – som för övrigt var Europeisk Kulturhuvudstad i 2010!  En kanske för oss relativt okänd plats, men som faktiskt stammar från romartiden!, och som har en helt fantastisk ”gamle-by”, som man är mycket stolta av. Pecs är en by på storlek med Stavanger & Sandnes tillsammans, där man – även i dåliga tider – vågat satsa på kultur. Man har byggt  nytt hus för den professionella orkestern, flera andra nya platser för konserter, och vi i SASO hade gläjen av att spela den första konserten i en medelstor sal i Universitetets nya institution för musik (för övrigt ett praktfullt hus!).

Efter ett lyckat musikaliskt samarbete, avhöll vi en konsert med både nordiska toner (Grieg, Sibelius o Roman) och mellan-europeisk musik (Bartok o Mozart), och sen gick resan vidare till  Budapest, som väl måste betraktas som en kulturell högborg – och det är här mina tankar osökt  gick till Stavanger.

Stavanger Amatør Symfoniorkester i aksjon i Ungarn

Efter att i flera dagar sett på morgonbarne-TV, och till min häpnad sett att den bestod av olika musikstunder för alla åldrar  från Budapest-operan, var det dags att uppleva detta fantastiska hus ”live” – en enastående fin föreställning av ’Tosca’ : fin akustik, fin orkester, fantastiska sångare!

MEN, den stora upplevelsen (ur ett SSO-perspektiv) kom dagen efteråt, då vi lyckades få biljetter till en konsert med Budapest Festival Orchestra (en av europas bästa orkestrar), med Truls Mörk  som solist.

När vi med trikken närmade oss det nya Kulturcentret man byggt  rätt vid floden Donau, tror jag det var fler än jag som nästan tappade hakan. Två stora, nya spektukulära hus, byggt till Milleniums-skiftet – och med ett konserthus som verkligen tålde att ses, både från utsidan och innuti.  Huvudsalen hade runt 1700 platser med lite annan design än vår nya sal, men känslan av att sätta sig i denna praktfulla sal, och veta att det snart är vår tur att kliva in i nytt hus, var helt överväldigande!! 

Självklart var konserten fantastisk – och det var en glädje att kunna höra den tillsammans med mina  musikervänner från Stavanger – men den riktigt stora tankeväckaren var att här befann vi oss i ett land där man tog vara både på sin egen och andras kultur, och det gjorde man också i ett land som inte är lika rikt som Norge!!

Hälsningar från en  SSO-cellist som börjat räkna dagar...

Anders Moberg


PS: FØLG NEDTELLINGEN TIL KONSERTHUSÅPNINGEN PÅ SSOs HJEMMESIDE :)

Mahlers mektigste

Denne uken spiller Stavanger Symfoniorkester Mahlers niende symfoni, og for fiolinist Carole Harris har det vært et mektig første møte med det som ofte omtales som et av musikkhistoriens mest ruvende symfoniske verk.



Carole Marie Harris spiller førstefiolin på Mahlers niende symfoni



- Mahlers niende symfoni er et krevende verk å spille, det er veldig mye som skjer hele tiden, og lydbildet er svært sammensatt, sier Carole. - Fiolinen har mange roller å fylle i løpet av de fire satsene, og skal veksle mellom å uttrykke frenetisk kaos, sakte melankoli og vakker melodisk harmoni. Det er et verk med sterke kontraster, i det ene øyeblikket er det nesten litt ’vilt’, i det neste romantisk og uttrykksfullt.

Mahlers niende symfoni befinner seg ofte i tonalitetens grenseland, og veksler mellom lange, kammermusikalske passasjer, og massive utblåsninger der hele det gigantiske orkesterapparatet er i sving. For å spille Mahlers niende kreves et høyt bemannet orkester, og SSO har for anledningen fått med seg 23 studenter fra UiS for å kunne gjenskape den musikalske storheten i verket.

Carole beskriver symfonien som et levende teppe av lyd, med instrumenter som svarer hverandre, komplimenterer hverandre eller krangler med hverandre. - Alle stemmer har sin melodi, det er som om hvert instrument har sitt eget liv, og som leves ut på likt - noen ganger i fredelig harmoni, andre ganger i kaos og med voldsomme sammenstøt, sier hun.

- Enkelte steder går det så fort at man ikke rekker å lese notene etter hvert som man spiller, så man må kunne store deler utenat, og vite hvilke noter som venter på neste side.  De raske notebevegelsene er ikke alltid logiske, så det må gå automatisk, forteller hun.

Carole har tidligere spilt  Mahlers første, fjerde og femte symfoni, og mener at hans niende skiller seg tydelig ut i forhold til disse; - Man hører samme emosjonelle uttrykk, men her finner man et mer frenetisk og ekstremt lydbilde. Mahlers niende oppleves som både mektig og tidvis kanskje litt tungt, men så har det også enkle melodiske, melankolske og vakre harmonier. Det er den siste fullendte symfonien Mahler skrev før han døde, og musikken reflekterer tydelig den skiftende sinnsstemningen hans.

- Det er veldig spennende å få spille Mahlers niende – å få oppleve det emosjonelle uttrykket som han ville skape, og deretter  forsøke å gjenskape det og gi det videre til publikum. For meg handler det å spille konsert om å videreformidle det som komponisten forhåpentligvis hadde i hodet da han komponerte. Det er også er en gi og ta-opplevelse. Man gir noe til publikum med musikken man spiller, og de gir energi tilbake. Og sammen med publikum skaper vi det øyeblikket som oppstår, et øyeblikk som aldri kommer tilbake.

- Jeg gleder meg veldig til torsdag, avslutter Carole. – Og nå må jeg øve.


Konserten spilles i kuppelhallen i Bjergsted torsdag 3. november kl 19.30.
Konserten tilhører Hovedserien og dirigeres av sjefsdirigent Steven Sloane.