Når melankoliker, A-menneske og fiolinist Bjarte Mo skal øve, tar han fiolinen med seg inn på kjøkkenet. Og det gjerne klokken seks om morgenen.
- Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke forstyrre hele huset med øvingen min, og har funnet ut at kjøkkenet er det mest lydtette rommet. Der kan jeg lukke døren og la det stå til. Og øves må det, sier Bjarte som har spilt fiolin siden han var seks år.
Musiker med hele seg
En gang trodde han at det skulle være mulig å skille musikeren i ham fra personen Bjarte. Han har for lengst innsett at slik er det ikke. - Jeg erfarer vel at jeg identifiserer meg mer og mer med yrket mitt. Jeg er musiker med hele meg, på godt og vondt. Det kan jo ligge en slags selvopptatthet i å være musiker, man skal prestere og man skal gjøre det bra. Jeg vet at når det nærmer seg store ting kan jeg bli litt anspent, og fokusert på mine egne ting. Da går jeg inn på kjøkkenet.
Flamenco og Rakhmaninov
Denne uken øver Bjarte både til konsert med SSO og plateslipp med kvartetten ’Asgeir & Mo’, som spiller flamenco og latininspirert musikk. På programmet til SSO står bla. Rakhmaninovs symfoniske danser, og det føles obligatorisk å spørre hva han selv liker best å spille av de to. Men Bjarte vil ikke sammenligne. - Jeg liker veldig godt begge deler, og faktisk står de ikke i så sterk kontrast - både flamenco og Rakhmaninovs symfoniske danser bygger på folkemusikk, tradisjonell dansemusikk. Jeg er veldig glad i akkurat dette verket av Rakhmaninov, det har et flott uttrykk, og er stort og mektig. Også har vi en fantastisk dirigent denne uken, Alan Buribayev fra Kazhakstan. Buribayev har den rette energien for å kunne dirigere dette stykket, og det er veldig viktig for å få frem det riktige uttrykket i orkesteret. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, helt konkret, men han har en type tilstedeværelse som skaper energi.
Prokofjev inspirerte Sting
Fra kjøkkenet denne uken lyder også toner fra Ravels klaverkonsert i G-dur, og torsdag fremføres den med SSO og solist Simon Trpčeski fra Makedonia.
– Når man spiller med solist varierer det veldig hvilken rolle orkesteret har; noen ganger en passiv rolle, andre ganger mer aktiv. Jeg vil si at i dette stykket har orkesteret en relativt aktiv rolle, i hvert fall rytmisk. Og som fiolinist er man jo ofte med på mange av partiene. Vi spiller også Løytnant Kijé Suite av Prokofjev, den som Sting brukte som inspirasjon for sin sang ‘Russians’. En fantastisk fin låt, og et fantastisk flott verk. - Når det spilles godt, selvsagt.
Sibelius som grunnstemning
Personlig er jeg i større grad en melankoliker, jeg er mer Sibelius inn i de finske skogene. Setter jeg med ved et piano blir det alltid moll.
- Flamenco, som jeg spiller i kveld, representerer i større grad øyeblikksfølelser i meg, selv om flamenco faktisk også har en stor del melankoli i seg. Melankoli, men også en varm lidenskap. Det passer meg godt, jeg finner mye meg selv i det også. Men grunnstemningen i meg er Sibelius: det langstrakte landskapet som på en måte flyter litt; det er litt mørkt, og i mørket ligger det og ulmer et eller annet. Det liker jeg, sier Bjarte, og pakker ned fiolinen og finner frem bilnøklene. Kjøkkenet kaller.
Dette er fortellingen som får Ringenes Herre og Harry Potter til å blekne; den inneholder selvkastrering, trolldom, forførelser, sex og dydighet, og fremstår som en salig blanding av hedenskap og kristendom. Kanskje ikke så rart at nazistene trykket den til sitt bryst. 
