Turnélivet sett fra et continuo-perspektiv

Siden vi startet samarbeidet med Fabio Biondi i 2006 har jeg hatt gleden av å spille continuo på mange av prosjektene hans.

Liv Opdal blogger om continuo-tilværelsen

Hva vil det si å spille continuo?

Det italienske ordet continuo kan oversettes med ”uten stopp”, og det er i prinsippet hva basso continuo-gruppen gjør. Vi spiller uten stopp mens melodilinjer og soloinnslag kommer og går. På denne turnéen består continuogruppen av Salvatore Carchiolo på cembalo, Matthew Taylor på fagott, Giangiacomo Pinardi på lutt, Igor Eliseev på bass og undertegnede på cello. Ved andre anledninger har vi også hatt med orgel og barokkharpe. Italienerne i denne gruppen har samarbeidet med Fabio Biondi gjennom flere år og er meget erfarne og til stor hjelp for oss andre.

Hva er continuogruppens oppgave?

Man kan si at continuogruppen legger grunnlaget for alt det andre som skjer. Bass-stemmen har ofte en egen slags melodilinje med en selvstendig rytme som driver musikken videre. Den er ikke solistisk og iørefallende, men allikevel svært viktig for at musikken skal danse og leve.

Jeg elsker denne jobben. Alle årene med Brüggen, Herreweghe og Biondi har vært en god skole i artikulasjon, musikalsk form og stilistisk forståelse. Lengden på tonene bestemmes for eksempel av størrelsen på intervallet ved siden av det musikalske forløpet og uttrykket. Det finnes utallige muligheter for klangfarger og frasering selv i en basslinje, og timingen er superviktig for at de andre i orkesteret skal føle seg vel. Jeg liker denne kombinasjonen av å ha sin egen stemme, men samtidig være underlagt andres intensjoner. Klaffer samspillet oppstår de lykkeligste, kammermusikalske øyeblikk.

En uke med Biondi i barokk og wienerklassisk repertoar er for oss i continuogruppa en evig jakt på hemioler, mordenter, vikarierende enere, skuffende kadenser og napolitanere (for mer info; sjekk google!) Slik også på denne turnéen.

Vi har spilt to konserter til nå, for et entusiastisk publikum, litt ”off Broadway” kan man si, men i morgen gjelder det i Carnegie Hall. Orkesteret er godt forberedt og svært motivert for å spille i denne legendariske salen. Nå gjelder det bare å få en god natts søvn. En del av oss sliter fortsatt med litt jetlag.

Så sitter vi der i morgen, på podiet i en sal hvor alle som teller i musikkverdenen har vært før oss. Lyset i salen slukkes, Francesco reiser seg og stemmer orkesteret, jeg tar en siste sjekk  av løse strenger. Døren går opp. Fabio kommer inn, smilende, varm og trygg. 

Øynene sier det meste: I am very proud of you! I love you!

Konserten kan begynne.

Liv Opdal